I Torsken var det ein gong ein prest som heitte Sveve. Han var mykje kjend for svarteboka som han hadde og for trollskapen som han kunde både løysa og binda.»

Slik starter en av de mange fortellingene om svartebokprestene i Nord-Norge fra rundt 1700-tallet og frem til de forsvant fra folkeminnet en gang på 1800-tallet.

I dette portrettet av Ellen Lundby får du bli bedre kjent med filmskaperen og hvorfor hun har laget denne filmen. 

Hvem var svartebokprestene?

Svartebokprestene er en betegnelse som folk ga til bestemte prester. De som hadde gjort seg fortjent til det. De som skilte seg ut fordi de hadde ressurser som de delte med vanlige folk.
Det forteller Roald E. Kristiansen, førsteamanuensis i religionsvitenskap ved Universitetet i Tromsø, Norge arktiske universitet.

– En del av dem hadde medisinske kunnskaper, de hadde studert dette i København eller Tyskland, og fått kunnskap som gjorde at de kunne helbrede folk for sykdom. Men folk forstod det ikke, og forklarte det dermed ut fra sin egen tro: At presten hadde makt over djevelen fordi han kunne fjerne sykdom. På den tiden ble sykdom forklart som «ondskap som var kastet på folk».

Et annet eksempel på at folk tolket kunnskap som trolldom var da en av prestene hadde studert fysikk og meteorologi og kunne lage baromter av ei svineblære. På den måten kunne han måle lavtrykk og forutsi storm og advare fiskerne mot å dra ut og fiske.

Svarteboka

Sentralt i svartebokprestenes virke står svarteboka.
Svarteboka handler om noe som har kraft i seg, noe man kan forholde seg til enten å lære seg det eller avvise. Det er et folkelig materiale med samlinger av oppskrifter og kunnskap om hvordan de blant annet kan helbrede sykdommer og stoppe ondskap, sier Kristiansen.
– Svartebøker betyr skjult og hemmelig kunnskap. Det er privat, man viser det ikke til hvem som helst, og overlater det kun til folk som kan bruke det på en ordentlig måte.
Forestillingen var at boklig lærdom hadde en egen virkekraft fordi det var skrevet ned.
De skjulte mosebøkene i bibelen ble også kalt for Svarteboka, og de prester som benyttet seg av de krefter som en fikk innsikt i der, ble kalt for Svartebokprester. Slike prester kunne være fryktet av både leg og lærd, endog av sine egne.
– De kunne utføre krafthandlinger av både god og ond karakter, og hadde dermed mulighet for å skaffe seg velstand og lykke, rikdom og makt, som få andre.

Ei merkelig fortelling

Fortellinger om Svartebokprestene er der mange av. Her er en slik fortelling som handler om en som gikk under navnet «Sveve». Hans egentlige navn var sansynligvis Hans Olsen (ca.1650-1702), res.kap. til Torsken og Midfjord. Fortellingen er nedskrevet av Johan Hveding i boka «Folketru og folkeliv på Hålogaland (Oslo 1944):

«I Torsken var det ein gong ein prest som heitte Sveve. Han var mykje kjend for svarteboka som han hadde og for trollskapen som han kunde både løysa og binda. Han kunde ta styrken av udyra òg, sa dei. På Grytlandet stengde han den huldreheimen som var der og lenge hadde plaga folk.

På den tid var Trondarnes hovudsætet mellom sokna på dei kantar, og alle prestane pla samlast til møte ved kyrkja på Trondarnes minst ein gong i året. Ein sumar fekk presten Sveve strengeleg bod om å møte på Trondarnes. Sveve var godt sjøvan. Over Vågsfjorden siglde han sjølv annan og lende i Altevågen. Då han kom fram til kyrkja, sat alle prestane samla der.

Soknepresten i Trondarnes var hovudpresten. Han styrde møtet. Den viktigaste sak på dette møtet, sa soknepresten, var saka mot Sveve for alle trolldomskunstene han gjorde. Han bad om å få ei utgreiing av presten. Men nokor utgreiing det nekta presten Sveve å gje. Møtet fann då at presten Sveve måtte vere avsett frå den dagen av, sidan han ikkje vilde gjera greia for seg.

Då Sveve høyrde at han var avsett, reiste han seg og gjekk.

Han hadde hatten sin liggjande på golvet. Med same han tok opp hatten, sprang det ei mus undan han. Musa vaks og vaks og vart tilslutt til ein stor bjørn. Presten Sveve var då gått. Han sat i Altevågen og smia tynneband. Han vilde ikkje fara, for han visste at han snart laut opp i kyrkja att.

No var bjørnen vorte så arg og sinna at prestane laut ut or kyrkja. Dei visste seg inga råd. Det einaste var å senda bod etter Sveve. Då Sveve kom, sa han: «Gjev de meg kallet att, skal eg temja bjørnen; men gjev de meg ikkje kallet, så få de temja bjørnen sjølv.» Prestane laut då setja Sveve inn att i embetet sitt og stadfesta det på papiret. Sveve gjekk då innar i kyrkja og tok ein syl opp av frakkelumma. Så sette han eit hol med sylen gjennom blyvindauga, og jaga bjørnen inn i holet. Bjørnen skreik så det ylte; men igjennom måtte han, og borte var han.

«Ser de der,» sa Sveve, «det temst ingen bjørn i Trondarnes-kyrkja, utan eg er prest her.«

Fornøyde «heksestudenter»

Lise Blix Olsen fra Kirkenes er en av de 45 studentene som følger studiet «De europeiske trolldomsprosessene» dette semesteret. Hun tar en bacehelor i historie, og har valgt dette som valgemne.

Blix Olsen har god oversikt over prestenes sterke rolle og den styringsmakta de hadde opp gjennom århundrene, men ikke hørt mye om svartebokprestene før forelesningen med Roald E. Krisitansen.
– Jeg visste bare om Petter Dass før, men hadde aldri hørt om det dagens forelesning har avdekket.
Han tar også en bachelor i historie og skal ha valgfrie fag dette året.
– Jeg hadde hørt om Rune Blix Hagen som er kursansvarlig og som er ekspert på trolldomsprosesser. Derfor valgte jeg dette faget, det er veldig spennende og mye er ny kunnskap.
Svarteboka og svartebokprestene er og blir historie. Den berømte svarteboka har mistet sin kraft for lenge siden, selv om den fins på internett i ulike versjoner. Likevel opplevde Roald E. Kristiansen å få dette spørsmålet en gang på 1990-tallet fra en eldre mann:
Vil du se svarteboka mi?

– Nei takk. Du burde heller vise den til noen som vil bruke den, hvis det fins sånne personer, ikke til en som bare vil se på den med faglig interesse. Jeg vil heller ha respekten bevart for den type tradisjon. Ikke for at  jeg trodde den har noen forklaringskraft for meg, men fordi den hadde det for ham. 

Kilde: Kristiansen, Roald E., «De gjenstridige prestene: Svartebokpresten som tricksterfigur», i J.-I. Nergård og S. Nesset (red.), Det gjenstridige: Edmund Edvardsen 60 år (Vallset 2003) s. 135-150 (16 sider).