For over 150 år siden kom min oldefar over grensen fra Tornedalen til Norge. Han var en flyktning.

Om han ville blitt ansett som flyktning ut fra dagens definisjon, vet jeg ikke. En flyktning er ifølge FNs flyktningekonvensjon fra 1951 ”en person som har flyktet fra sitt land og har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, politisk overbevisning eller medlemskap i en bestemt sosial gruppe, og som ikke er i stand til, eller, på grunn av slik frykt, ikke villig til å påberope seg sitt lands beskyttelse.”

Om min oldefar kom til Norge på grunn av fare for liv og helse, vet jeg ikke. Men det er rimelig å anta at nøden i Tornedalen tvang ham som mange, mange andre til å søke tilflukt i nabolandet. Her slo de seg ned og fant et levebrød ved Ishavet.

Mange familier sendte ett eller flere av sine barn med flyttsamer til Ishavskysten. Her ble de plassert i forskjellige familier. Noen fikk det godt, andre ble betraktet som billig arbeidskraft. Slik håpet foreldrene at de ville overleve.

Det karrige landet ved Ishavet ble betraktet som det forjettede land for dem som ikke visste om de ville overleve krisen hjemme. Rundt fem tusen mennesker forlot Nord-Finland for å søke en fremtid i Norge. Det var mange på den tiden i forhold til folketallet i Norge.

De fremmede hadde med seg et annet språk, andre skikker og tradisjoner. Mange søkte sammen og dannet egne sosiale grupper og samfunn. Vadsø, Bugøynes, Børselv, Alta og Nordreisa er eksempler på det. Det var ikke uproblematisk og skapte motsetninger og spenninger.

Den norske stat satte i gang et gedigent og brutalt assimileringsprogram for å gjøre flyktningene til ”gode nordmenn”. Det fremmede språket og de kulturelle særtrekkene skulle bort. Etter hvert ble de også mistenkt for å være femtekolonister, dvs. en trussel for landets sikkerhet, det vi i dag kaller for terrorister.

Den norske assimileringsstrategien må sies å ha vært nesten ett hundre prosent vellykket. Frykten for det fremmede har lagt seg. Men det har kostet. Den urett som ble begått i fornorskningens tid, er ennå ikke slettet ut i mange menneskers sår og sinn, og fremmedfrykten og fordommene er ikke utryddet.

En ny folkevandring er på gang, arbeidssøkende og flyktninger. Mennesker som leter etter trygghet for seg og sine. Mennesker som vil gi sine barn en bedre fremtid, med hus, mat, utdannelse og arbeid. Mennesker fra Asia, Afrika, og Latin-Amerika. De har gitt oss nye farger, vakre klesdrakter, nye stemmer og sterke lukter av krydder. I de større byene er det kommet moskeer.

Flere tusen flyktninger har kommet over grensen ved Storskog i Finnmark i løpet av kort tid i høst. De aller fleste er krigsflyktninger fra Syria, resten hovedsakelig fra Afghanistan, Irak og Pakistan. Ikke alle har flyktningestatus og vil bli returnert. Men de fleste vil nok bli værende. Foreløpig er de plassert i forskjellige flyktningemottak rundt omkring i landet, men etter hvert blir de sendt ut til kommunene.

Hvordan møter vi dem? Hva har vi lært av vår historie i nord?

I utgangspunktet er dette mennesker som nøden har drevet på flukt. De er tvunget til å søke redning for sine liv, forlate alt og gi seg det usikre i vold. Flere er drevet av nød enn av eventyrlyst.

Det fremmede er ikke alltid forlokkende. En flyktning og innvandrer er ikke alltid en mulighet til vennskap og spennende møter. Det vet vi. Men skal vi møte dem med smale øyne av den grunn?

Jeg er veldig stolt av min hjemkommune Sør-Varanger som tok utfordringene da flyktningestrømmen kom. I stedet for å klage og avvise, tok de de grep som var nødvendige og ansvarliggjorde samtidig våre myndigheter. Lokalsamfunnet ble utsatt for store belastninger. Men de taklet det på en verdig måte og viste medmenneskelighet på maksnivå.

Våre politikere har måttet ta nokså radikale grep for å sikre våre grenser. Det har vært nødvendig. Landet og folket ville ikke ha tålt en ubegrenset innvandring. I løpet av kort tid oppsto det en situasjon som ingen forutså tidligere i år.

Ingen trenger å hovere i etterpåklokskap. Politikere er valgt til å lede, og de må gjøre de beslutninger som til enhver tid er nødvendig. De er også forbilder som skal vise vei og gjøre de prioriteringer som kreves.

Jeg synes det har vært spredt altfor mye frykt og mistenksomhet overfor flyktningene. Mye av det som er sagt og gjort, har vært et sjokk for vårt selvbilde. Blant flyktningene vet vi at det finnes eventyrere og uønskede individer.

Men de aller fleste er kommet fordi nøden har drevet dem hit. Jeg tror også mange av dem en gang vil vende tilbake til sine hjemland om forholdene der endrer seg.

Enn så lenge vil flyktningene være her. Noen vil bli, andre vil reise videre.

Dette landet har tålt å ta imot mennesker i nød før under atskillig verre materielle vilkår enn i dag. Men det var rom for dem. Vi har en historie med våre minoriteter som vi ikke bare er stolte av, men vi skal lære av det og ikke gjenta de samme feilene på nytt.

De fleste vet at vi bor i et flerkulturelt samfunn, selv om vi i nord har visst det lenge før noen politikere eller forskere satte navn på det. Skulle ikke vi i nord gå foran med et godt eksempel og vise hva historien har lært oss når det gjelder å møte det som er fremmed?

Vi står foran en høytid som preges av inkludering. Vi gir gaver og skaper glede. Vi sender julehilsener til mennesker som har stått oss nær. Men vi vet også at det finnes mennesker iblant oss som er ensomme eller som ikke har råd til julefesten.

Jeg har møtt mange slike, også blant våre innvandrere og flyktninger. Vår julefeiring kan forsterke isolasjon og utestenging. For meg har julen et sosialt budskap om åpenhet og gjestfrihet. Blir julefeiringen i år bare for meg, min familie og mine venner? Eller våger jeg å se om det er noen jeg kan invitere hjem i løpet av høytiden? For eksempel blant flyktningene.

For meg har julen også et politisk budskap. Det skjerper mitt ansvar for andres liv. Ubarmhjertighet trives ikke i julen. Barnet i krybben, født under dramatiske omstendigheter i fattigdom, minner meg om vår felles sårbarhet som mennesker.

Det må ikke være sånn at verden skal være åpen for alle, unntatt for flyktninger og asylsøkere.

Julens budskap utfordrer meg i at hele verden og hele folket hører sammen. Den globalisering som skjer, må få et menneskehjerte. Julebudskapet appellerer til samvittigheten. Det handler både om rettferdighet og barmhjertighet.

Men det handler også om kultur. Julen er ikke bare en arv fra Jerusalem, men også fra Athen og Rom. Sammen har de formet den kristne sivilisasjon med et menneskesyn som er tuftet på lov og rett. Kristendom og humanisme har drevet frem vår forståelse av nestekjærlighet og formet våre felles verdier.

Dem skal vi nå dele med andre på en måte som vi i ettertid kan være stolte av og ikke må be om unnskyldning for, slik vi har måttet overfor samene og romfolket. Jeg håper ikke vi trenger å gjøre det overfor våre flyktninger og asylsøkere.

Ja, vi kan! En god høytid!

——————————–

Gjesteskribent for denne kommentaren er biskop emeritus Per Oskar Kjølaas. Wikipedia: Per Oskar Alfred Kjølaas (født 25. mai 1948 i Kirkenes) er en norsk teolog som fra 2002 til 2014 var biskop i Nord-Hålogaland. Han er den første samiske biskopen i Den norske kirke.