Sett fra et nordnorsk ståsted endte aldri den kalde krigen med gjensidig avskrekking, mistro og omfattende etteretning. Den gikk over i en ny militarisert høyteknologisk fase.

Etter murens fall har media i landsdelen fokusert på reduksjon i de konvensjonelle landbaserte styrkene, stengte forlegninger, salg av militær eiendom og det bilaterale samaribeidet mellom Norge og Russland. På den måten har folket blitt forledet til å tro at landsdelen er ettertrykkelig demilitarisert. I virkeligheten skjer noe helt annet.

Dette er tydelig tale fra Tone Bleie, professor i samfunnsplanlegging og tidligere leder av Senter for fredsstudier ved Universitetet i Tromsø. Hun har engasjert seg i debatten i kjølevannet av boka Spionbasen skrevet av NRK-journalist Bård Wormdal.

Bleie har blant annet bakgrunn som rådgiver for FN-organisasjonene som er engasjert i fredsbygging og som tidligere medlem av regjeringens sikkerhetsutvalg. Det har gitt henne kunnskap og et overordnet perspektiv til å se vårt lille Nord-Norge i en større internasjonal sammenheng.

– Det som nå skjer er en storstilt utbygging av noen av verdens mest avanserte etterretningsinstallasjoner knyttet til romovervåking. Geopolitisk er Nord-Norges betydning økende. Blant annet på grunn av radarer som produserer etterretningsinformasjon av regional og global betydning. Det er det ikke alle som er klar over.

Sett Nordfra møter henne på Universitetet i Tromsø, der hun veksler mellom egen-initiert forskning, undervisning, veiledning og et ustoppelig globalt samfunnsengasjement som i liten grad honoreres innenfor det «tellekantsystemet» norske universiteter har innført.

Samfunnsansvaret henger tungt på hennes skuldre, dette er ikke ei dame som tar lett på ting. Hun stiller de store spørsmålene.

– Kan vi ikke koste på oss en saklig debatt om både positive og negative sider for landsdelen som arena for etterretning etter andre verdenskrig? Og hva betyr det endrede globale risikobildet for folket i landdelen som bor i nærheten av disse hemmelige avanserte installasjonene?

Det er ikke tvil om at hennes viktigste interesseområder for tiden er et militarisert Nord-Norge.

– Mange er ikke klar over at den kalde krigen gled over til høyteknologisk remilitarisering og økt etterretningsvirksomhet i nordområdene. Derfor er det svært få som snakker om dette, det er upløyd mark i den offentlige debatt.

Bleie er forundret over at det er så få som reiser spørsmål om hvilke risikoer som kan følge med når Nord-Norge er vertskap for slike installasjoner, og om det raskt endrede internasjonale spillet kan øke faren sammenlignet med tidligere?

– Det er vel å trekke det litt vel langt, sier Karsten Friis, gruppeleder for Forskningsgruppe for sikkerhet og forsvar ved Norsk utenrikspolitisk institutt, NUPI.

Men han er tydelig på at etterretningsvirksomheten i nord har økt. For det første henger det sammen med at Russlands militære aktivitet har eskalert de siste årene. For det andre handler det om en utvidet overvåking i nordområdene som ikke bare er av militær art.

Det er et nasjonalt ansvar å også overvåke miljø, havområder, transport og klimaendringer i nordområdene.

 

Etterretningstjenesten støtter ikke bare Forsvarsdepartementet, men også Utenriksdepartementet og andre nasjonale myndigheter.

– Så hvis folk opplever at det er flere fly og mer aktivitet i nord er det ikke bare for militære formål. Men generelt sett har vi ikke opplevd noe særlig økt militarisering av nordområdene etter Russlands intervensjon i Ukraina. Det er jo positivt.

 

Et internasjonalt spill i nord

Tone Bleie er opptatt av at det må være en større åpenhet rundt militær aktivitet i nord i en tid der det internasjonale spenningsnivået øker og nye typer risiko-scenarier bør gjøres til gjenstand for en informert debatt.

Er risikoen som følger med å være vertskap for slike overvåkingssystem og militære installasjoner virkelig ubetydelig, spør hun.

– Vi bor i en militarisert landsdel der høyteknologisk kolonisering av verdensrommet gir en større mulighet for overvåking som produserer svært detaljert informasjon om områder langt fra våre nærområder. Noe av denne informasjonen vil utvilsomt ha en defensiv karakter og forebygge konflikter. Men den kan også benyttes til offensive formål i et uoversiktlig militært spill som kan våre allierte drar oss inn i – hvor vi har levert «de etterretningsmessige råvarene».

Friis i NUPI sier han ikke kjenner til dette, og ser ikke økt overvåking i nord som en risiko, men har en mer positiv tilnærming der han mener at etterretning har blitt viktigere for å forstå verden.

– Vi ser at etterretningen har blitt stadig mer sentral for å få et riktigere bilde av hva som skjer slik at vi kan agere riktig. Det er også årsaken til at politikerne ønsker å bruke enda mer penger på etterretning. Riktig situasjonsbilde er en forutsetning for riktige beslutninger.

Men han legger likevel ikke skjul på at forholdet til Russland er forverret etter anneksjonen av Krim-halvøya. En ny rapport fra NUPI med tittel I kjølevannet av krisen viser at Ukraina-krisen har blitt et vanskelig sikkerhetspolitisk problem og har ført til en dramatisk forverring i forholdet mellom Vesten og Russland.

Samtidig varsler både Putin i Russland og Stoltenberg i NATO at de ikke ønsker et forfrossent forhold, de vil etablere ny kontakt mellom Russland og NATO. I alle fall er det det som står i mediene.

Ikke mer hysj-hysj

Tone Bleie er opptatt av at etterretningsvirksomheten i nord må kunne debatteres i det offentlige rom. Her er media sentral for saklig og opplysende informasjon om hva som faktisk skjer. Men hun ser betydelige utfordringer i dagens medieverden.

– Media er i økende grad blitt en ideologisk «talerstol» for et militarisert blikk på hva som teller som internasjonale og nasjonale nyhetssaker og hvordan nyhetsbildet vinkles tekst og billedmessig. Mye av stoffet hentes ukritisk fra de store nyhetsbyråene som dreier mediebildet mot visse fryktfremmende ubalanserte og direkte usanne fortellinger. Vi blir bombardert med utenrikspolitiske og sikkerhetspolitiske «lissom nyheter» som viklet oss inn i en type risikotenking som hindrer oss å se sammenhenger mellom symptomer, årsaker og ansvarsforhold.

Bleie er bekymret for konsekvensene av at redaksjonene har fått færre journalister som kan drive gravejournalistikk. Med den utviklingen får vi en dramatisk dreining av informasjonen folket får servert.

– Vi står foran en helt ny, internasjonal konfliktsituasjon med aktører vi knapt vet om eller diskuterer. Jeg tenker  blant på staters økende bruk av svært ulike private militære aktører som blant annet skaper såkalte hybride konflikter. Private væpnede aktører tilgang til biologiske våpen og kjernefysisk materiale er en relatert sak – en «skyggeverden» som vi ikke bare bør vite om men diskutere hvilken risiko disse representerer.

Det er et alvorlig bilde Tone Bleie tegner, både omfanget av økt overvåring og medias begrensede evne til å spre viktig informasjon. Men vi  trenger en åpen og offentlig debatt om etterretningsvirksomheten i Nord-Norge, om så på andre debatt-arena enn media.

Karsten Friis er i utgangspunktet enig i at det er viktig med en løpende debatt om vår sikkerhet, forsvar, politi og de hemmelige tjenestene. Bruker vi for eksempel ressursene riktig, slik at vi får mest mulig sikkerhet uten at det går på bekostning av våre demokratiske verdier? Forstår vi hvorledes andre land og aktører ser på verden og på oss?

Men en åpen debatt er ikke helt enkelt.

– Etterretningstjenestenes prioritering og fokus er det imidlertid vanskelig å ha en åpen debatt om. Mye av dette med nødvendighet må være gradert informasjon. Derfor har regjeringen et desto viktigere ansvar her, også for å se helhetlig på nasjonal sikkerhet. Samtidig må tjenestene så langt som mulig være en del av det offentlige ordskiftet og forklare hva de gjør og hvorfor, og særlig korrigere feil og misforståelser, slik Etterretningstjenesten for eksempel gjorde i forbindelse med Snowden-saken.