– Sett deg i den andres sted, så vil du forstå og ikke bare tenke på deg selv. Sa min kloke farmor til meg som 7-åring da jeg nektet å leke med den nye naboungen. Den ensomme, lille gutten som hadde for store øyne og ingen venner.

Farmor opplevde krig i sitt hjemland, sitt Norge. Hun så huset og hele bygda stå i flammer i det hun sprang ned bakken mot båten der soldatene stod klare til å deportere folket. Med min pappa på armen, to småunger til som holdt fast i kåpelomma hennes stilte hun seg på kaia og ventet på båten, hjelpeløst overlatt til krigsherrene. Hun stod der med en klam redsel i magen, men med rak rygg og et trøstende smil til de små.

Det var viktig å være sterk for ungenes skyld; – vær sterk for dem, vær sterk, vær sterk… messet hun inni seg.

Min farmor måtte oppleve krig og flukt. Jeg slipper.
Jeg må oppleve å møte mennesker på flukt fra krig. Hun slipper.

Jeg ser henne for meg der hun sitter i gyngestolen med selvheklet teppe over fanget, pyntefat av Kong Haakon og dronning Maud på veggen bak, og med Kong Olav og Erik Bye i sitt hjerte. Krigsminnene er falmet, hun er smilende og trygg i sitt elskede, fredfylte Norge.

Hva ville hun sagt hvis hun hadde sett tv-bildene av krigsredde mødre som ankommer landet hennes? Mammaer som blir møtt med noe som ligner interneringsleire i et iskaldt nord, et språk de ikke kan, politiuniformer, trussel om deportering og politiske uttalelser som et ekko fra mellomkrigstiden eller fra krigsområdene de flyktet fra. Som om ikke det er tungt nok å se redselen i sine barns øyne. Som har vært redd så lenge.

Jeg formelig hører den milde, men myndige stemmen til farmor når hun sier:

– Næmen kjære vene, nå får det være nok. Nå må vi ta oss sammen her i landet. Vi kan ikke behandle folk på flukt fra krig på denne måten. De er uskyldige mennesker som aldri ville forlatt sitt hjemland om det ikke hadde vært farlig å være der. Dette er medmennesker som kommer hit, det er våre søstre og brødre. Vi må ikke stelle oss sånn at man må skjemmes av å være norsk.

Jeg ville sett på henne og kanskje sagt at det ikke er så enkelt, at det snakkes om at vi ikke har informasjon nok til å vite at de som kommer hit har hatt det så fælt, at de kanskje er lykkejegere og at det blir farlig for oss selv hvis vi tar inn for mange. Kanskje ville jeg fortalt henne at noen sier at de koster oss så mye at det kan bli kaos i landet og det kan gå ut over våre egne barn og vår velferd og fremtid.

Farmor ville sett på meg med kloke øyne og si med nordnorsk selvfølgelighet:

– Det er såre enkelt, det handler om evne til empati. Sett deg i den andres sted, så vil du forstå og ikke bare tenke på deg selv. Vi må oppføre oss som ordentlige folk mot dem som ikke har det så bra. Slik vi ble tatt i mot av folk sørpå da vi flyktet fra et Finnmark i flammer i 1944. Det er det Norge er lagd av, det er det landet jeg er stolt av.

Jeg er glad for at hun ikke behøver å se det som skjer nå i vårt lille iskalde land.