Norge speeder i hurtigtogsfart mot robuste kommuner og større regioner. Kjenn på ordene:
«Robuste kommuner», «store og slagkraftige regioner». Kan man være uenig i at det klinger bra? Vil ikke alle være med på toget når det speeder av gårde?

Eller er det flere enn meg som ønsker en roligere tog? Et som ikke går så fort at man ikke får tid til å finne ut av ting. Tid til å tenke, analysere, diskutere, finne ut av fordeler og ulemper; Hva dette vil bety for Finnmark?

Hvorfor er det så få som stiller spørsmål med den store endringen som holder på å skje i Norge? Hvor er motstemmene, hvor er debatten? Hvorfor er det så stille?

Hvis man lytter til ledende politikere og representanter for næringslivet, så skulle man tro at vi oppnår nærmest nirvana når vi bare blir stor nok, robust nok.

Kommunalminister Jan Tore Sanner er helt klar på at det er regional tyngde som skal være avgjørende for hvilke oppgaver regionene skal få. Vår egen NHO direktør Målfrid Baik følger opp med å si at vi har ikke råd til politikere som hevder at Finnmark er så spesiell at vi må stå alene.

For meg er det åpenbart at de tror på det de selv sier, og troen skal man ikke ta fra folk. Vi bor i et fritt land, og vi må få mene hva vi vil, og også uttrykke det. Men jeg liker ikke hersketeknikkene og makta som brukes i kommunikasjonen.

Dersom du ikke er med på hurtigtoget som heter «sentralisering», så får du ikke makt, styring eller påvirkning over tjenester som skal leveres der du bor. Vi har faktisk ikke «råd til politikere» som har en annen oppfatning av hva som kan virke bra for folket de er satt til å tjene.

De sentraliseringskåte snakker som om deres løsning er det eneste rette. Som om alle andre meninger er «helt på trynet». Og vi skal helst ikke snakke om det heller. Da er vi sutrete og umoderne. Og hvem vil være det?

NRK har gjort en undersøkelse blant ordførerne i alle landets kommuner, og 72,1% svarer at de opplever skjult tvang eller direkte tvang for å slå seg sammen. Dette forteller meg at stadig flere egentlig ikke er fornøyde med prosessen for å få til Sanners prestisje-reform.

Og hva mener folket? Noen tar til ordet for folkeavstemning. Høyre har sentralt vært klinkende klar på at de ikke vil ha lokale folkeavstemninger rundt prosessen med kommunesammenslåing. Og stadig flere av Høyres ordførere har nå innordnet seg synet til partiet, og vil ikke gjennomføre folkeavstemninger.

Dette til tross for at mange av disse ordførerne for kort tid siden faktisk talte for folkeavstemning!

En NHO direktør lenger sør i landet har til og med uttrykt at «Det er feigt med folkeavstemning». Da undrer jeg: Når ble det feigt å lytte til folket?

Det er gjort utallige brukerundersøkelser om tjenestetilbud i kommunene, bolyst og trivsel. I omtrent samtlige av disse undersøkelsene er folk mer fornøyd i små kommuner enn i de store. Hvorfor skal vi da på død og liv presses inn i robuste kommuner/regioner? Det funker jo der vi er.

Hvis man hører hva ledende politikere og næringslivstopper mener om dette, så sier de at tjenestene som leveres i små kommuner er for dårlige. Vi er for små, det er ikke fagmiljø nok, det er vanskelig å rekruttere, det er lite effektivt, det er rett og slett bedre å sentralisere tjenestetilbudet slik at makt og beslutninger føres lengre vekk fra folket.

Da skal du se at det blir sving på sakene, og vi får et bedre kvalitativt tilbud i kommunene. Men ingen av disse politikerne kan forklare innholdet i dette – hva som blir så mye bedre, og hvorfor?

Er det dette folket ønsker? Er det dette Høyrevelgerne i kommune Norge ønsket seg da de gikk til valgurnene? Er det dette «hjemmesitterne» ønsker? For det blir også stadig flere hjemmesittere ved valg. Hvorfor det? Har vi ikke det godt i kommune Norge i dag?

Når makta sier at kvaliteten er for dårlig i små kommuner, hva måler de da? Hva spør de etter? Er det ting folket er opptatte av og bryr seg om, eller er det ting som styrker ønsket om «sterke og robuste» kommuner? Hvorfor stemmer brukerundersøkelser så dårlig med argumentasjonen for store kommuner?

Jeg fatter ikke hvordan man kan mene at alt blir så mye bedre for oss som bor i små kommuner dersom beslutninger om og for oss tas fra «langtbortevekk».

Er det bare jeg som synes det er underlig?

Hver dag når jeg leser avisa eller følger med i nyhetsbildet, så pepres jeg av uttalelser og meninger om at dess større vi er dess bedre. En sjelden gang hører vi fra de som har en annen oppfatning av hvordan Norge skal styres og se ut i fremtiden. Men disse stemmene er ikke ofte å høre. Jeg undres hvorfor.

Er det fordi også media sentraliseres? Eller er det for vanskelig å tørre å stå frem med andre meninger enn det som er «mainstream»?

Når hørte jeg for eksempel sist ordet «distriktspolitikk»? Det er ikke mange politikere som tar dette ordet i sin munn i disse dager. Det er ikke moderne å snakke om distriktspolitikk. Du er liksom litt «tusseladd» om du snakker om distriktspolitikk. Da er det bedre med «robuste og sterke kommuner».

Nå er det nok. Vi må våkne!

Vi må stille ledende politikere viktige spørsmål, og kreve svar. Vi må utfordre makta, for den sentraliseringen som nå foregår, med mangelen på motargumenter og diskusjoner, er alt annet enn godt for Norge, nord og Finnmark.

Vi kan ikke sitte stiller lengre. Denne type stillhet er farlig!

______________________

Gjesteskribent Eva-Lill J Márgit er kommunepolitiker i Vadsø Ap.