Nei, alt var ikke bedre før. Utedoen er et sånt eksempel. Jeg er så tilårskommen at jeg måtte oppleve alt som er å erfare med utedoen.

For ho bestemor og han bestefar på Nervei i Tanafjorden hadde utedo til langt ut på 70-tallet. Den stod der en tanke vindskjeiv på baksiden av fjøset. Vi delte dermed fraukjelleren med sauan og kyrne med det det innebar av dufter og fluer. Om vinter var det stiv kuling oppover de edlere deler, talgelyset blafret faretruende, og det var ingen som satt der lenger enn høgst nødvendig. At det var to dohull der ved siden av hverandre var og er fremdeles et mysterium. Skulle man liksom sitte der og småprate og være sosiale, eller?

Men det var mer med utedoen enn å bruke dagene til å grue seg for å gå dit, holde seg til det siste. Hver sommer, da jeg var blitt stor nok, var det  min jobb å vaske utedoen.

Først måtte alle avisene ut, det ble jo brukt som toalettpapir. Sagat var ganske bra, også fiskeribladet og et par bondeaviser. Men Aftenposten var helt forbudt, fikk vi streng beskjed av fra han bestefar. ”Dem har sånn trykksverte som sverter av så forferdelig at det blir etterpåvask og det har vi ikke tid til dagstøtt.”

Deretter måtte bildene på doveggen ned. Det var brudebildet av kronprins Harald og kronprinsesse Sonja og Kong Olav, selvfølgelig. Noen, kanskje en av onklene mine, hadde hengt opp en vits, en slags «voksenvits», for jeg forstod den aldri.

Så startet vaskinga. Spindelvev og fluer måtte bort, grønnsåpevann og skyllevann, kluter som satt fast i grove plankebord eller i sprikker i veggen. Skrubbkost med slitte buster, høyrearmen som sved av all skrubbinga. Det verste var ”doringene”, to av dem, uten moderne isoporsete, slitt og farget av gnuende baklår og gud vet hva gjennom en hel vinter.

Pust med munnen, pust med munnen, messet jeg mens jeg vasket. Det gikk en hel formiddag, mange bøtter med vann ble skiftet, måtte jo gjøre ting nøye. For når tantene kom masjerende for å inspisere kunne de finne på å si at jeg måtte vaske alt om igjen hvis de fant en flekk på golvet. Det var også viktig å bli ferdig før mannfolkan kom fra sjøen, for i nøden gjorde dem ikke store ting i fjøsen som kvinnfolkan, men gikk rundt og trødde og mumlet irritert over «den jentungen som aldri blir ferdig».

Men det var å sitte der som var det verste. Ett var at det var trekkfullt og kaldt, men det verste var historier om hva som bor under doen. Under setet, på en måte. Vi var blitt skremt av de store ungene om at der var klaser med edderkoppbarn eller makkefluer som fødte kvitmakker som kunne klatre opp i ei barnerumpe. Eller at det bodde fandens barn nedi fraukjelleren som hadde så lange armer at de kunne trekke ei barnerompe ned i selve frauet der vi måtte kave rundt til vi døde. Dodraugen fikk jeg heldigvis ikke nyss om før jeg ble voksen.

Store unger er grusomme, men var som englebarn hvis vi fortalte de voksne hva de skremte oss med. «Vi har ikke sagt noe, vi.»

Resultatene av dohistoriene var at vi småunger tok med oss små biter av aviser i lomma og sprang rundt i gresset og i fjellene og gjorde fra oss. Lillebror på 4 klarte ikke å gå så langt, så han bæsjet i kroken bak utedoen hele sommeren, det ble en liten pyramide der som bestefar irriterte seg over. «Sånt tøv og være redd for utedoen», brummet han og ristet på hodet.

Så jeg er glad for at jeg ikke lever i gamledager med utedo. Av og til må jeg likevel på utedo på hytteturer. Da sitter jeg der med et blafrende stearinlys i vinduskarmen, kaldgufs i baken og gjenopplever barndommens skrekkhistorier om alt som fins der nede i mørket. Nei, alt var ikke bedre før!