Har befolkningen i Finnmark krav på samme beredskap som i resten av landet? Jeg mener at vi har det. Både Stortinget, Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) vil samlokalisere landets nødmeldingstjenester med politiets operasjonssentraler.

– Men det gjelder ikke i Finnmark.

Her vurderer DSB å legge 110-sentralen for Finnmark i Tromsø og ikke samlokalisere. DSB mener at det ligger en rekke tunge beredskaps- og redningsfaglige grunner til at samlokalisering vegg-i-vegg i samme etasje vil gi en styrket nødmeldingstjeneste til befolkningen. Det samlede beredskapsmiljøet i Finnmark er enige med DSB i at samlokalisering gir best tjenester til befolkningen.

Likevel vurderer altså DSB Tromsø som et alternativ for Finnmark.

Tromsø-alternativet

DSB begrunner Tromsø-alternativet med «det lave befolkningsgrunnlaget og lave antallet nødanrop i Finnmark».

Jeg mener at det er viktig at nødetatene i vårt enorme fylke har felles situasjonsbilde og forståelse i krisesituasjoner, små og store. Det er ikke bare jeg som mener det. Gjørv-kommisjonens rapport handler litt forenklet om «ressursene som ikke fant hverandre». Nødetatene klarte ikke å koordinere og samhandle, de hadde ikke felles situasjonsbilde.

Best for å berge liv

NORUT slår fast i en rapport 2014 (NORUT rapport 10/2014) at best læring, samhandling og utvikling krever felles grense, nærhet og tett kontakt. Det geografiske området bør ikke være for stort på grunn av ressurser, værforhold og andre sosiale forhold eller særbehov. Det er den samme begrunnelsen som AMK brukte når de foreløpig har valgt å beholde nødmeldetjenesten 113 i Finnmark.

Justis- og beredskapsdepartementet legger til grunn at samlokalisering gir bedre samhandling på tvers av etatene, bedre tverretatlig støtte til operative styrker, bedre koordinering på strategisk ledernivå, økt kjennskap til hverandres kompetanse, økt motivasjon blant ansatte og mer effektiv utnyttelse av lokaler og felles ressurser. Den samme erfaringen gjorde Drammen seg i prosjektet SAMLOK.

Dette er med andre ord bra for befolkningen og bra for de som jobber med å berge liv hver dag. Brannvesenet har dessuten en helt annen og mye viktigere rolle enn tidligere ved pågående livstruende volds hendelser (PLIVO). Her er god og rask kommunikasjon med på å redde liv.

Kunnskap om lokale forhold

Uklarhet i kommunikasjon på norsk med samiske brukere, ikke bare når det gjelder stedsnavn, men også andre forhold kan skape usikkerhet og medføre risiko for liv og helse. Vi vil ha gode forutsetninger for til enhver tid å ha samisk språklig kompetanse på en felles nødmeldingstjeneste.

Vi har i dag en meget kompetent 110-sentral i Hammerfest. En kompetanse det er viktig å beholde i fylket. De ansatte ved 110-sentralen ønsker å samlokalisere i Kirkenes. De ønsker å bidra med sin kompetanse og arbeidskraft til en ny 110-sentral i Kirkenes, på politihuset i Kirkenes.

Det uforutsigbare og harde klimaet i Finnmark gir jevnlig vær og føreforhold som medfører stengte veier og fjelloverganger. Enkelte lokalsamfunn er ofte isolert i flere dager gjennom vinteren. Været og klimaet stiller høye krav til beredskapsressursene, og forsterker behovet for lokalkunnskap og kjennskap til de aktuelle forholdene ved nødmeldingssentralene.

Vekst gir økt risiko

Det satses i Finnmark. Det er vekst i fiskerinæringen og petroleumsvirksomheten i Barentshavet. Den nordlige sjøruten, klimaendringer og muligheten for atomulykke er relevante scenarier for ekstraordinære hendelser. Befolkningen og turister bruker naturen mer aktivt gjennom hele året og under vekslende værforhold, noen med svakere grunnlag for slik ferdsel enn ønskelig.

Alle disse forholdene gir ulike risikoforhold, som samfunnet må være beredt til å håndtere.

Avstandsfaktoren

Finnmark er 48 631 km2 – altså større enn Danmark. Avstanden mellom Kirkenes og Tromsø tilsvarer litt lengre enn avstanden mellom Kristiansand og Trondheim. Tromsø-alternativet for befolkningen i Finnmark tilsvarer at 110-sentralen for Agder blir lokalisert i Trondheim. Det er klart at lokalkunnskapen vil bli svekket og sjansene for feil øker.

Jeg mener at det ikke er noen fornuftige grunner til at Finnmarks befolkning skal stilles dårligere beredskapsmessig enn befolkningen andre steder i landet.

Jeg håper at våre tillitsvalgte i kommunene i Finnmark har like høye ambisjoner for beredskapen som jeg og beredskapsfagmiljøet har for Finnmark og som Storting, regjering, DSB og fagfolk har for resten av landet.

Nå er tiden inne å si ifra og stille krav til DSB og den totale beredskapen i Finnmark.

—————-

Leserinnlegg fra Ellen Katrine Hætta, Politimester i Finnmark politidistrikt.