Et friskt musikals pust fra nord stormet inn på iTunes nylig. Da kom Marie Vangen ut med sin første EP «First Four», en musikalsk perle og en varm hyllest til hennes avdøde musikervenn Harald Devold. Sett Nordfra møter debutanten som sjonglerer friskt mellom en musikalsk karriere på opptur og en kommende doktorgrad i jus.

Du debuterer med din første EP som får en strålende mottakelse, fortell hvordan det oppleves?

– Det føles overveldende. Mottakelsen måles jo i tall og respons på sosiale medier, og da starter telleverket. Jeg skulle egentlig på trening, men ble sittende i sofaen hele kvelden og stirre på skjermen med en rask stigende «release-rus» da EP`en klatret opp til 3. plass på i Turnes albumsliste og ble den mest solgte fredag den 3. juni 2016. Joda, jeg vet at iTunes sine lister er øyeblikksbilder, men dette var stort! Det ble ingen trening, men en «ellevill» feiring med ostesmørbrød og et glass rødvin i sofaen.

Hvilken type musikk er det du skaper?

– Det er bunn ærlig «rett i fleisen-musikk». Det er det mest treffende jeg kan si, for musikken er ikke lett å sjangerfeste. Jeg tror det nærmeste jeg kommer en beskrivelse er at jeg er innenfor en «cross-over-sjanger» med innslag av pop, jazz, soul, rock og verdensmusikk.

• Hør en smakebit her: Mother Song

Du beskriver musikken din som en historiefortelling, hva mener du med det?

– Jeg kaller det historiefortelling, ja, men skaperprosessen har ikke så mye med det å gjøre. Det er historieforelling fordi jeg er oppriktig opptatt av å formidle historien og/eller budskapet i låten. Jeg vil fremføre teksten på en slik måte og med en slik musikalsk innramming at den treffer folk. Slik at de hører og kan leve seg inn i historien, altså.

Jeg er opptatt av helhetsbildet som skapes i samspillet mellom tekst og musikk. Det er en slags 3-trinns komposisjonsprosess som starter med at jeg lager en skisse til tekst og melodi. Trinn to går ut på at jeg tar med meg skissen til en av mine nære musikalske samarbeidspartnere, for eksempel den utrolig dyktige gitaristen og komponisten Roger Ludvigsen fra Kautokeino. Nye øyne, ører og fingre oppdager da hva som har potensiale, og hva som ikke har det. Slik utvikles idéene videre. Siste del av prosessen er de endelige arrangementene som oppstår når bandet samles til øving. Uten musikerne mine ville låtene trolig aldri blitt mer enn skisser.

Hva inspirerer deg?

– Det kommer an på… – det er vel egentlig selve livet. Jeg vil at tekstene skal være ekte og ærlige. Mye henter jeg fra eget liv, men ikke alt. Jeg blir inspirert av menneskelig atferd. Vår irrasjonalitet, sorg og begeistring, hvordan vi legger press på oss selv, og hva vi drømmer om – på godt og vondt. Dette har ført til sanger om at fra «Flink-pike-syndromet» til den endelige avskjed.

Når jeg kjenner at noe blir nært nok til at jeg kan formidle det med ærlighet, både mine og andres opplevelser, ja, da kommer teksten. Det kan være både humoristiske og alvorlige.

(Portrettet fortsetter under bildet)

Hvis du ikke skal beskrive deg som musiker, hvem er du?

– Jeg kan jo starte med å si at jeg er et ekte nordmenneske, født og oppvokst i Sørreisa, har bodd i Vadsø noen år og nå bosatt i Tromsø. Her har jeg mann, to egenfødte barn, to bonusbarn, enebolig og jobber på universitetet med en doktoravhandling i jus. Når folk treffer meg vil de nok kjenne meg som ei som har en rett-frem-måte å være på. Jeg byr på meg selv, er tydelig og klar.

Doktoravhandling, musikkarriere og småbarnsmor – lider du av «Flink-pike-sydromet»?

– Tja, si det. Jeg har nok et snev av det. Det er i alle fall en daglig kamp mellom arbeidet med doktoravhandlingen, musikkarrieren og alt som skal fungere på hjemmebane. Av og til føler jeg meg som en virvelvind, selv om jeg heldigvis har en mann som også kan med vaskemaskinen, for å si det sånn.

Ja, jeg er under et stort press, det innrømmer jeg. For neste halvår skal jeg prøve å skrive meg gjennom hele doktoravhandlingen. Samtidig tar musikkarrieren litt av; Det er jo et tog som går nå og det må jeg være med på. Hvis det kommer store sjanser må jeg jo gripe dem. Men enn så lenge går alt – mer eller mindre – etter planen.

Du har dedikert din debututgivelse til Harald Devold som nylig døde av kreft. Hvorfor det?

– Det er enkelt: Jeg kan takke Harald for at jeg har en musikkarriere. Jeg tenker på ham hver dag. Da jeg sjekket iTunes på debut-fredagen min, sendte jeg en tanke til ham: «Så synd at du ikke fikk være med på dette, Harald…»

På EP-coveret til First Four har jeg lagt inn en tekst til ham:

«I´ve grown strong, like you said I would.
And though you´re gone, I still do good.
´Cause in my song you´ll always be.
Although you´re not here to see.»

In loving memory of Harald Devold (1964-2016)

Når begynte samarbeidet mellom deg og Harald?

– Vi møttes da jeg bodde i Vadsø i 2007. Vi var faktisk naboer en stund uten å vite om det. Samarbeidet startet med at han inviterte meg inn i ulike prosjekter, og vi forsøkte oss på ett og annet bandprosjekt uten at det ble det helt store.

Så kom vi til et punkt der Harald sa: «Du må være frontfigur, skrive selv, ta et skritt videre. Jeg spør om Roger Ludvigsen vil være med, så møtes vi Neiden og ser hva det blir». Derfra gikk det slag i slag, det gikk jo så bra!

Med Haralds sykdom og død har jeg ofte sett for meg at vårt musikalske prosjekt var som et fly med to jetmotorer eller propeller. Harald var den ene, jeg var den andre. Og så, idet flyet hadde lettet fra bakken og steg opp mot himmelen, løsnet den ene motoren og falt til slutt av. Flyet hadde plutselig bare halv motorkraft og ville styrte om jeg ikke klarte å holde det oppe alene.

Men hadde jeg kraft og kompetanse til det? Det var jo så utrolig mye jeg ikke visste og ikke kunne! Det er det forresten fortsatt.

Men flyet holder seg faktisk oppe enda, og jeg bruker stadig alt som Harald har lært meg. Jeg kan nesten høre ham kommentere og korrigere, som en beskjed fra tårnet til cockpit.

Og så har jeg funnet andre å søke råd hos. Skal man lykkes i noe, gjelder det å samarbeide med folk som kan det en ikke kan selv.

(Portrettet fortsetter under bildet)

Du skal ha din konsertdebut på Festspillene i Nord-Norge, hva betyr det for deg å spille der?

– Det gleder jeg meg fryktelig til. Festspillene er det største kulturarrangementet i landsdelen og har stor kredibilitet. I år tror jeg arrangmentet blir ekstra flott, under ledelse av den dyktige og innovative Maria Utsi.

Jeg ser fram til å møte et nytt publikum, til å vise fram det fantastiske bandet mitt og til å gi av meg selv.

Deretter skal jeg på Sortland Jazzfestival og selvsagt Varangerfestivalen. Jeg pleier å si at å spille denne musikken på Varangerfestivalen nesten blir som å komme hjem. Ikke bare for at jeg har bodd i Vadsø og vært blant publikum mange ganger, men også fordi det var her flere av låtene «ble født».

Så blir det en tur til Oslo senhøstes med konsert på Herr Nilsen. Utover det er planen at tiden skal tilbringes på kontoret med doktoravhandlingen. Når den er levert skal jeg satse enda mer på musikkarrieren. Jeg kan ikke bære to ryggsekker særlig lenge, det blir for tungt.

På den annen side vet jeg jo at jeg er priviligert som får delta både på den kreative og den akademiske arene.