Helt fra sagatiden har «heksefjellet» Domen ved Vardø trukket til seg myter og forestillinger – i de dype hulene under fjellet kunne man treffe på alt fra flyvende drager som voktet over skjulte skatter, til sjeler som pintes i Skjærsilden.

Det er ingen ringere enn Erik Walkendorf, erkebiskop i Trondheim fra 1510 til 1522, som forteller om de stakkars sjelene. Han besøkte Vardø, og skrev etterpå til Paven i Roma at han hadde blitt fortalt av «mange» at «i Finmarkens afsides og forborgne Klippehuler Sjælene renses for Syndernes Smuds».

Selv hans egne folk hadde hørt «ulykkelige og frygtelige Røster» fra hulene, men erkebiskopen overlot det til «Gud alene» å avgjøre om Skjærsilden virkelig var lokalisert til Finnmark.

Det finnes en hel del større huler på nordsiden av Varangerhalvøya, og de er gjerne godt synlige i det treløse og eksponerte kystlandskapet. Det siste gjelder i høy grad også hulene, for det er flere av dem ved Vardø. Hulene er vasket ut av bølgene for mange tusen år siden, på et tidspunkt da havet stod høyere enn nå (eller landet lå lavere, for å være mer presis).

Domen ruver i det ellers temmelig flate lendet; hulene der ligger i de bratte, mørke næringene ut mot Bussesundet. I havet utenfor er det et sterkt dragsug. Det er forståelig at en hel forestillingsverden har vokst frem rundt dette fjellet.

Domen og Domsholla

Så vel Domen som den største av hulene der, Domsholla (eller «Djevelhula», «Helveteshula», «Ultima Thule» – kjært barn har mange navn), spilte en viktig rolle under de store og grufulle trolldomsforfølgelsene i Finnmark på 1600-tallet.

Amtmann Lilienskiold skriver om fjellet noen år senere at «offuer (Kiberg) hænger it bart Steenfjeld, Domen ved benæffning, dog ved Troldquindernis jæffnlige anløb dis røgtbarere udi tale». I 1768 nevner H. Paus at det på hans tid fremdeles fantes «en stor Mængde opraadnede Koste, som siges at have været Troldkjærringernes Voiturer didhen».

Høsten 1661 seilte Jens Ottesens skip med last sørover og kom i havsnød i Bussesundet, under Domen. Årsaken mente man var trolldom. Fire trollkvinner fra Andersby, Vadsø og Ekkerøy hadde ridd på et tønnebånd ut fjorden og i skikkelse av fugler fløyet opp på Domen. Der hadde de løst sine vindknuter.

I rettsprotokollene fra den gangen kan man stadig lese om at trollfolkene samlet seg nettopp på Domen til St. Hans, og stedet kom derved til å innta en posisjon som «heksefjell» på lik linje med Lyderhorn ved Bergen og det tyske Blokksberg.

Dessuten forestilte man seg at det fantes en nedgang til Helvete gjennom Domsholla, og at djevler og demoner spredte seg derfra utover hele verden.

Et vagt minne om den «endeløse» Domsholla som porten til Satans rike, finner vi i et vandresagn som fremdeles går om hulen. Sagnet sier at en hund en gang forvillet seg inn i Domsholla og forsvant – før den dukket opp i Berlevåg! Da hadde den svidd rumpe…

Jotnen Dumbr

Disse forestillingene tilhører nok senmiddelalderen, og i hvert fall kristen tid. Men før den tid var huler og hellere gjerne knyttet til andre makter enn Djevelen, nemlig til troll og jotner. I de gammelnorske sagaene kalles havområdet utenfor Vardø for Domshavet, navngitt etter Dumbr eller Domen.

Man tenkte seg at det ved dette havet bodde en mektig jotne som het Dumbr, og sannsynligvis mente man den gangen at Domen og Domsholla var Dumbrs hjem, på samme måte som man plasserte jotnen Dovre på Dovrefjell.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

I sagaen om Gull-Tore fortelles det om islendingen Tore, som reiser til Hålogaland på torskefiske. Der får han høre at det ved Domshavet finnes en hule der en stor skatt er gjemt. Tore reiser nord om Finnmark til hulen og får til slutt tak i skatten som voktes av noen fæle drager.

Likeledes er det nok Domsholla eller noen av de andre hulene i Varanger som står modell når den danske kronikøren Saxo Grammaticus omkring år 1200 skriver om jotnen Geirrøds hall, som ligger på den andre siden av «havet som ligger utenom jorden», og dit man bare kan komme ved å «legge solen og stjernene bak seg og vandre ned i kaos, til man til slutt når steder der intet lys finnes, og mørket råder…».

_____________

Gjesteskribent i Sett Nordfra Frans-Arne H. Stylegar er arkeolog og direktør for Varanger museum. Han har tidligere vært fylkeskonservator i Vest-Agder og har bakgrunn som journalist. Han har utgitt flere bøker, og er snart aktuell med en bok om den norske utvandringen til Nieuw Amsterdam på 1600-tallet. Stylegar er bosatt i Vardø.