Jeg får ofte en følelse av at det fins ei usynlig liste over hva som er best og finest å gjøre i påsken, ei liste der førsteplassen er sukret med hvite vidder, ski og hytteliv, kakao og raggsokker foran peisen, røde kinn og store smil. 

Andreplassen går til de som drar på høyfjellshotell og står i alpinbakken. På tredjeplass finner vi «Sydenpåskefolket» som tar bilder av føttene sine og legger ut på facebook til oss å se. På fjerdeplass finner vi kirkegjengerne og nederst finner vi de som er som meg; Hjemmepåskesitteren i godstolen foran tv´en med påskekrimmen på NRK 1. Mutters alene.

Høres ikke det litt stusselig ut?

Det er det ikke. Det er rett og slett fantastisk. Ingen telefoner eller mailer, rolig på facebook, lite folk i gata, bare lyden av vinden som hyler langs husveggen og hunden som tasser over gulvet på vei til formiddagsluren. 

På bordet ligger ei gammel bok av John Irving, det ryker av kaffekoppen og melkesjokoladen venter utålmodig i den lille glasskåla. For syns skyld står to gule påskekyllinger og vakler på duken, støttet opp av telysene. Verden står stille noen dager. Det er fred og ro i huset. 

Jeg vet hva jeg foretrekker å gjøre i påsken og jeg vet hva velger bort. For jeg har vært innom noen av de andre alternativene på lista mi. Spesielt er det førsteplassen som har gitt meg ekstrem god grunn til å sette pris på hjemmepåsken.

La meg gi deg et bilde av førsteplassen, den sukrede og tradisjonelle påsken. Og da må jeg samtidig minne deg om at jeg maler bildet med en kvinnes øyne. For gamle kjønnsrollemønstre vekkes ofte til live når vi inntar den norske fjellheimen. Da er det tradisjoner, minner og nostalgi som rår, mange av dem er fra før ordet likestilling ble en del av det norske språk. 

– Jeg går ut og henter mer ved, sett på kaffen, du, jeg har fyrt opp!

Sier mannen med glad stemme, og lar meg stå igjen i den lille hytta med fire unger (3 av dem kan ikke kle av utedressen selv), 5 esker med mat, sengetøy, bleier og en vanndunk som verdensmesteren i styrkeløft ville hatt problemer med. Utenfor ligger 6 par ski og staver i et salig kaos  og det lukter tid-for-bleieskift av lillebror. 

Etter en time har jeg fått ordnet med ungene og alt innendørs mens mannen har parkert skuteren (åh, for en bragd) og snakket med hyttenaboene om de vil stikke innom i kveld. – Kjærringa er god å lage mat, hørte jeg ham si. 

Etter ei kort og urolig natt (to av ungene nektet å gå på utedo alene på grunn av farens spøk om dodraugen) rant en ny dag som ser akkurat ut som bildet til denne teksten. Jeg ordner påskefrokost med egg (omelett, rettere sagt, for 6 av dem var knust etter ristinga i skutersleden fordi mannen kjørte som gal), varmer vann, vasker opp, kler på ungene og sender dem ut der faren skal sette på dem skiene mens han forteller om hvor fint alt var før. Same procedure as last year. 

Så er vi ute hele dagen, lager bål og blir solbrent. Ungene faller i bakken, krangler, blir appelsinklisset på hendene, skal tisse, mister pølsa i bålet… mens mannen finner ut at han skal gå en litt lenger skitur siden været er så fint. Han kommer hjem til hytta omtrent samtidig som oss.

– Stakk innom han hyttenaboen lenger oppi lia her og tok en kopp kaffe, derfor ble jeg litt sein tilbake.

Det var nok ikke bare kaffe i den koppen, tenker jeg innbitt.

Om kvelden skal det spilles ludo og yatzy som ender med at den ene ungen svelger 2 blå ludobrikker for å vinne, og minstmann kaster terningene i snøen utenfor vinduet fordi han ikke får være med å spille yatzy. Han kan ikke telle lenger enn til 10.

For å gjøre en lang historie kort blir de neste 5 dagene fylt av enda mer barnepass, matlaging, vasking (det tar lang tid når man må varme alt vannet), fyring, skiturer, svigerfamilie, venner, hyttenaboer, servering, mer oppvask, lite soving og enda mindre hvile i ei hytte på 50 kvadrat.

Å ta et oppgjør om arbeidsfordelingen er umulig i ei knøttehytte med papirvegger og folk overalt. Ordene jeg beit i meg ville gitt ungene varige men om de ble sagt høyt. Derfor måtte jeg ta intensivopplæring i kunsten å tie. Den varte til vi kom hjem!

Men alt dette er fortid. 

Nåtidens hjemmepåske smyger seg varsomt under pleddet i stolen der jeg sitter med kaffekoppen og melkesjokoladen. Jeg lar tv´en være svart en stund til og tenker på min usynlige påskeliste.

Jeg tror media forgyller den tradisjonelle, norske påsken, med hvite vidder, hytteliv og skiturer, slik at den fremstår som en A-påske. Men alle vi andre vet at det fins andre påsketradisjoner som er vel så høyt oppe på lista. B-påsken er slett ikke verst!