Vi trenger nemlig ikke lete langt eller lenge etter folk som reagerer sterkt på rapporter som viser hvordan en handfull mennesker eier like mye som verdens fattigste tredjedel. Eller at 80 enkeltindivider har formuer tilsvarende halve jordens ressurser og at makt og formuer konsentreres til et fåtall prosenter i landet.

Samtidig er kritikken påfallende fraværende når Norge ses i en global sammenheng og nordmenns privilegerte posisjon i verden poengteres. Jeg savner for eksempel at andre partier, fremfor alt på venstresiden, anerkjenner at vi nordmenn er en del av verdens absolutte elite med et forbruk som direkte påvirker andres livssituasjon negativt i dag.

Til tross for at nordmenn ikke utgjør 1 promille av verdens innbyggertall, så representerer vi de topp ti rikeste prosentene i verden. Det er for eksempel minst sagt betimelig at vi som tilhører den absolutte eliten i verden også står for halvparten av verdens utslipp!

Jeg skulle ønske at solidaritetsbegrepet kunnet ses i sammenheng med ikke bare fordeling av skattepenger og arbeidsrett, men også i sammenheng med hvordan vår livsstil og vårt forbruksmønster påvirker andre. Jeg etterlyser et større fokus på hvordan vi får systemer på plass som både øker vår livskvalitet samtidig som andre enn oss nordmenn får en større del av kaken.

Jeg registrerer og stiller meg undrende til hvorfor Miljøpartiet De Grønne i det siste har blitt sterkt kritisert av for eksempel Rødt, med påstander om at et stort miljøfokus vil kunne være usolidarisk.

Jeg finner det også helt utrolig at LO Finnmark ubemerket kan ønske Nussirs planer om dumping av gruveavfall i Repparfjorden velkommen, uten at deres politiske samarbeidspartnere på venstresiden tar til kraftig motmæle.

Det sies at miljøkampen er en av våre tiders viktigste kamper, men åpenbart ikke viktig nok til å ansvarliggjøre sine nærmeste samarbeidspartnere.

Det virker som at solidaritet med kapitalen står sterkere enn med de levende artene i fjorden som vil forsvinne som en konsekvens av dumpingen. Eller med fiskeren som mister sitt livsgrunnlag. For ikke å snakke om hvordan det ødelegger for norsk turismes renommé eller begrenser muligheten for nye bærekraftige entreprenører å etablere seg.

Listen over de som må betale for dumpingen er lang.

Jeg savner også at klimaendringer ikke trekkes inn som faktor i konflikt- og krigsområder i venstresidens analyser. FN anslår at det skapes 1 ny flyktning per minutt, et tall som vil øke eksponentielt dersom vi fortsetter på samme kurs som vi gjør i dag.

Fagfolk gir oss kun 4 år for å unnvike katastrofale utviklinger i fremtiden. Samtidig presterer alle partier bortsett fra Miljøpartiet De Grønne å presentere statsbudsjetter som ikke vil komme i nærheten av å nå målene i Paris-avtalen.

Det viser hvordan ingen av de andre partiene tenker ”å sette sine penger der de har sin munn” og aldri før har ignoreringen av en radikal og nødvendig miljøpolitikk tydeligere illustrert hvordan vi står oss selve nærmest.

Av taktiske og populære årsaker ignoreres det viktigste temaet og problemstillingen som menneskeligheten globalt noensinne har stått ovenfor. Istedenfor har fellesdusjing, endring i barnehageloven, mindre bomavgifter, K-en i KRL-faget og en oppfordring til å angi hverandre krevd større plass i valgkampen.

Det sies at miljøkampen er en av våre tiders viktigste kamper, men åpenbart ikke viktig nok til å ansvarliggjøre sine nærmeste samarbeidspartnere.
Samtidig har Øst-Afrika lidd av en ekstrem tørke de seneste årene, noe som påvirker flere titalls millioner mennesker og dyr som snart ikke kan finne en annen løsning enn å flykte.

Korallrevene utenfor Australias kyst, verdens mest komplekse økosystem, er snart permanent ødelagt. Urinnbyggere i Latin-, Sentral-, og Nord-Amerika slåss for deres livsgrunnlag mot store mineralselskap og den fossile industrien.

Selskaper og industrier som drives av våre livsstiler, ikke minst i Norge, og som forsetter verden i en økologisk luksusfelle.

Det er derfor et av de sentrale standpunktene til De Grønne har vært å få til et paradigmeskifte i Norge, der vi heller verdsetter mer fritid foran økt økonomisk vekst og kjøpekraft, fordi uendelig vekst i en endelig verden vil skape større forskjeller samtidig som vi ikke blir lykkeligere av flere materielle ting.

Jeg vet at miljøkampen anerkjennes som en viktig kamp av de andre partiene. Det er dog avslørende å høre på hvordan de omtaler miljøkampen. Formuleringer som for eksempel ”miljø er viktig, MEN…” synliggjører hvordan miljøpolitikk prioriteres ned til fordel for andre ting.

Jeg er selv en stor tilhenger av å fordele våre kollektive og private ressurser, og mener at de skandinaviske velferdsstatene er noe som vi skal være stolte av.

Men verken sosialisme eller kapitalisme som ideologier er tuftet på økologisk bærekraft og ingen av de alternativene vil i seg selve garantere en god og nødvendig miljø- og klimapolitikk. Med fasit i hand kan vi se at både borgelige og sosialistiske regjeringer i Norge har bidratt til økte utslipp.

Samtidig ser vi at utslippene har minsket i land der miljøbevegelsen har stått sterkere, som for eksempel i Sverige.

Mye av Miljøpartiet De Grønnes politikk vil selvfølgelig komme oss nordmenn til gode. Samtidig er vi også det partiet som på alvor tar til ordet for hvordan vi i Norge kan endre vår livsstil slik at det kommer andre til gode.

Det er av solidariske og ikke-populistiske årsaker som vi utformer en politikk som skal være god for dyr, planter, naturen og fremtidens generasjoner. De kan ikke stemme på oss, men det er det solidaritet handler om: Å stå opp for hverandre!