Jeg har med interesse lest Torill Olsens kommentar «Valgkamp utenfor allfarvei» og hørt på radiodebatten om samme tema på NRK Finnmark mandag morgen 21. august, der hun lufter sin frustrasjon over politikernes lovnader og overbud, og deres krangling og forsøk på latterliggjøring av sine politiske motstandere.

Jeg er enig med Olsen. Også jeg, som alltid har vært over gjennomsnittet politisk interessert, er i ferd med å gå lei av hele sirkuset.

Årsakene til dette er selvfølgelig flere og sammensatte. En ting er nå usaklighetene, skittkastingen, den usminkede dumskapen og det rene vrøvlet som oversvømmer Facebook og kommentarfeltene på avisenes nettsider.

Av mangel på argumenter har til og med enkelte profilerte lokalpolitikere (gjett hvilket parti…?) tydd til rene personangrep i stedet for å diskutere sak, har jeg selv fått erfare. Det kan man faktisk le godt og lenge av i ledige stunder, dersom man er utstyrt med en viss sans for svart humor.

Men mange får rett og slett nok av lavmålet og «melder seg ut» av den politiske diskusjonen, forståelig nok.

En langt alvorligere sak er imidlertid nettopp det Olsen påpeker; nemlig en del politikeres overbud og lovnader, som bare bidrar til å svekke tilliten og i verste fall sette politikken i direkte vanry.

Problemet deres er selvfølgelig at de skal vinne valg. Først og fremst det neste. Alt de tenker, sier og gjør er styrt av dette. Hele tiden. I jakten på stemmer reiser de derfor land og strand rundt og serverer det ene fete valgløftet etter det andre og prøver å ri flere hester samtidig, avhengig av hvem de henvender seg til.

Men ofte forsvinner budskapet i krangel; det viktigste blir å «vinne» ordkrigen ved hjelp av latterliggjøring, tom retorikk og innøvde fraser, åpenbart produsert av partienes kommunikasjonsrådgivere. Og oppskriften er nærmest uten unntak å henvise til «forrige periode» og skylde på «de andre».

Høyre og Fremskrittspartiets opptreden i den pågående sykehusdebatten i Vest-Finnmark er et trist eksempel på dette. Et annet eksempel er fiskeripolitikken; mange i Nordland, Troms og Finnmark sitter nok med følelsen av å ha blitt sveket her – og det under skiftende politisk ledelse.

Også når det gjelder kommunereformen, den såkalte nærpoliti-reformen og ikke minst Forsvarets tilstedeværelse i nord føler nok mange det samme, til tross for gjentatte påstander om det motsatte – også fra våre egne lokale folkevalgte. Vi har visst bare ikke helt forstått vårt eget beste…

Og selvfølgelig; etter valget forsvinner gjerne løftene som dugg for sola. Jobben er gjort, posisjonene er sikret. Dessverre lykkes de ofte, men det er en kortsiktig gevinst; i lengden fører det bare til en stadig stigende politikerforakt.

På den måten er politikerne selv med på å ødelegge den politiske debatten. At stadig flere rett og slett ikke lenger orker å høre på dem er nå én ting, det verste er at mange rett og slett går så lei av det politiske spillet og brutte løfter at de lar være å bruke stemmeretten på valgdagen.

Vi får de politikerne vi fortjener, heter det.

Skulle jeg ønske meg noe til etter stortingsvalget 11. september måtte det være politikere som sier det de mener og mener det de sier – og står for det i ettertid.

Folk som ikke dobbelt-kommuniserer, snur kappen etter vinden, løper fra løftene sine, snakker partiledelsen etter munnen og glemmer hvor de kommer fra og hvem som har valgt dem, så snart de ankommer hovedstaden. Alle ønsker og krav kan ikke etterkommes, og alle vil ikke alltid bli fornøyde. Det forstår de fleste av oss. Men da ville vi i alle fall vite hva vi stemmer for, når vi legger stemmeseddelen i urna.

Men det er kanskje en utopisk drøm…?

—————

Gjesteskribent Magnar Leinan er fra Alta og har jobbet i Altaposten i en årrekke. Han er en kjent politisk kommentator i Altaposten, iFinnmark, Nordnorsk Debatt i Nordlys, Sagat, Østhavet, Politiforum, Bergensavisen m.fl. Leinan er ikke tilsluttet noe politisk parti.