Se på dette bildet. Det er tatt i ei bygd utenfor Vadsø, i en nedfallen fjøs. Det setter fantasien i gang i et kreativt hode, skriver forfatteren Mette Jacobsen. Her er hennes fortelling formet som et brev fra en pappa. Det handler om nedbrenninga av Finnmark som det dessverre er mange utenfor fylket som ikke har fått med seg. 

Hadde æ kunne valgt livet for oss unga, hadde mye blitt anderledes. Nu når dåkker læs det her brevet e æ borte, bare skyggan igjen av mæ i romman vi hadde ilag.

Å være voksen i et land som nettop har vært igjennom en krig e en tyngende oppgave. Da den siste kalde vinterstormen hærja over bygda gikk ho mamma bort.

Etter at tyskerne brente bygda hadde vi ikke mange muligheta for ly, men vi karra oss igjennom kulda ilag med naboen som også hadde lyktes å unnslippe tvangsevakueringa. Vi søkte ly over vintern i det eneste hele bygget som sto igjen når vi kom ned fra fjellet, det var fjøset til han Peder.

Ja, fred være med han Peder, han strauk med da han gikk igjennom isen mens han prøvde å redde den siste kua vi hadde, ho Liv, som vi kalte ho. Vi kalte ho Liv fordi ho overlevde skuddan da tyskeran skaut ho, arme kræket, og fordi ho hadde klart sæ så lenge ute aleina til tross for at ho bare hadde tre fota igjen.

Men melk, det hadde ho nok av. Ironisk nok tok ho «kveld» på seinvintern en dag ho skulle strekke på de tre fotan ho hadde igjen, og ho tok han Peder med sæ på reisa.

Men nok om det, mor dåkkers, stakkars, va i en elendig forfatning etter at vi hadde logge til fjells så altfor lenge før vi kom oss ned til bygda igjen. Og etter alle påkjenningan med ho Liv og han Peder i tillegg , så trur æ hjertet hennes på en måte bare ikke klarte mere.
Ho for ifra oss idet vinterstorman slapp, og vi grov ho ned bak de gamle naustan når tela i bakken ga sæ litt.  Det blei ikke mye til begravelse, men vi fikk nu sagt Amen å songe en salme.

Da va det bare oss igjen. Æ og dåkker fire unga.

Ætterkvert som at folk begynte å komme tilbake for å reise bygda blei ting litt bedre, men æ har måtte levd hele livet med at æ sendte dæ, Elsa , ut på «arbeid» når du va bare 14 år. Æ klarte bare ikke forsørgeransvaret for alle oss etter krigen.

Det va lite jobba å få, å æ kunne jo ikke være på havet hele tiden heller når æ visste at du va aleina hjemme. Guttan klarte sæ fint, dem va jo med mæ å rodde å sleit garn på fjorn. Å se dæ stå igjen i fjæra med de alt for store støvlan etter mor di på beinan, og med et tappert smil rundt munnen når vi rodde ut, det blei for mye for mæ. Det va jo liksom æ som skulle passe på dåkker alle sammen, og det klarte æ ikke.

Det hørtes så flott ut at du kunne få begynne som tjenestejenta på de indre strøk for en stor familie, og at du endelig skulle få det bra ilag med dem. Æ har jo skjønt i seinere tid at du ikke fikk det bra. Du jobba seint og tidlig, fikk lite mat, måtte bo i et rom i fjøsen, og han husfaren gjorde ting med dæ som ikke en voksen mann skal gjøre.

Etter det så endra du liksom fargen på øyan dine. Kan du tilgi mæ Elsa, æ trudde oppriktig at æ gjorde den rette tingen for dæ da. Men æ kan ikke gjøre om på den avgjørelsen.

Livet farer ikke alltid så lett med oss stakkara, men med krigen og alt så trur æ at mange av oss blei bedre menneska etterpå. Iallefall vi som kom helskinna igjennom den og med vettet i behold.  Nu når æ sitt her i hjemmet våres å skriv på skrivemaskinen min å ser tilbake på alt, så vil æ bare si at dåkker unga alltid har vært det som har holdt mæ oppe. 

Nu e det ingen igjen som bor her på nesset mere, enten har folk fløtta eller så har dem gått bort, og æ kjenner på kroppen at det e straks på tide å legge fra sæ brillan å forberede sæ på reisen videre.

Siste mann ut blåser ut lyset, det brukte vi å si før.

Æ må finne ho mamma og han Peder, og kanskje sjekke innom for å se om ho Liv e ilag med dem. Og det skulle sannelig ikke forbause mæ om ho e der å humpe rundt på tre fota. 

Tilgi mæ, æ e glad i dåkker alle.

Kjærlig hilsen han Pappa.

——————-

Gjesteskribent i Sett Nordfra er Mette Jacobsen opprinnelig fra Berlevåg, men bor i Vadsø og jobber på apoteket. På fritiden er hun en habil skribent og fotograf. Hun krever å skrive sine fortellinger og kommentarer på dialekt.