«Nå har vi den hardaste ria. Vi slit med å karre oss frem mot lyset og adventstida, d’e langt sør til Betlehem». Slik lyder en av de fineste linjene i Trygve Hoffs Nordnorsk julesalme. Vi som bor nord kjenner dybden i den strofen. Vrangsøvd og sliten, motstrøms kjempende for å klare det moderne samfunnets krav.

Jeg har lang erfaring med hvordan man hangler gjennom hverdagen i den mørkeste tiden av året. Og jeg er ikke alene om den opplevelsen. Det starter i november en gang. Langsomt kryper en mørk tyngde inn i kroppen, og trettheten legger seg som et teppe over konsentrasjonen, humøret og tiltakslysten. 

På jobben må man spille skuespill mens man drikker 3 kaffekopper på styrten, men fremdeles har problemer med å formulere vettige setninger uten å høres ut som det er karsk man har inntatt. Det har til og med hendt at jeg har måttet kapitulere og gå på do i matpausen og ta meg en halvtime på øyet.

Uansett så svimer man rundt og lengter etter arbeidsdagsslutt, for da bær det hjem til dagens høydepunkt: Middagshvilen. Det nytter ikke å kjempe i mot. Jeg har prøvd alle midler, men kunne solgt sjela til fanden for et kvarter på sofaen.

Det viktigste er å ikke fristes til å gå i senga og prøve å sove rundt for å «komme på rett kjøl». Det ender alltid med at man våkner klokka halv ett om natta, og må gå rundt i huset i timesvis og vente til man kan dra på jobb og kave videre i halvsøvne og late som man er interessert i arbeidsoppgavene.

Den mest våkne tiden på døgnet i mørketiden starter i titiden på kvelden. Da er tiltakslysten på topp, da pakkes det julegaver, kjøkkenskapene vaskes og det har hendt at jeg har avrimet fryseboksen i samme slengen. 

Når jeg endelig kjenner at det er sengetid er klokka omkring 2 om natta, da må verdens kjedeligste bøker hentes frem for å håpe på å sovne og få noen timers søvn før vekkeklokka ringer og man skal slepe seg gjennom nok en mørketidsdag. 

Min kloke bestefar mente at vi som bor nord må lære av naturen. I november, desember og deler av januar hviler naturen og dyrelivet, prøver å spare på kreftene og tar det rolig. – Slik burde vi mennesker også gjøre, sa han, og myste ut kjøkkenvinduet på uværet og mørket som ikke skilte mellom natt og dag, før han lusket inn på kammerset for en formiddagslur. 

Men vi kan ikke det, vi moderne mennesker som har samme tempo og arbeidstid sommer som vinter. Vi må bare streve og kave oss frem og vente til den mørkeste dagen er over og sola snur. 

Og om vi er gudfryktig eller ikke er det en slags trøst og forståelse i Trygve Hoff sin siste strofe i Nordnorsk julesalme:

«Du ser oss i mørketids-landet, du signe med evige ord. Husan og fjellet og vannet og folket som leve her nord.»